When life gives you lemons, you eat II

Hjemme, omstilling, livet med urinpose på låret.

En kan trygt si at det å være 32 år, ha relativt orden på livet, to barn, full jobb, nytt hus, en god mann, enorm glede av trening og turer, så blir livet snudd på hodet når man får en urinpose på låret.

De sa det i de fleste tilfeller ikke skulle være vondt eller hemme meg i livet.

Jeg tenker at den personen aldri har opplevd dette.

For det første så er jeg overvektig, så å finne klær som skjuler at du har en urinpose på en liter er utrolig vanskelig.

Jeg bodde i vide kjoler og tights.

Heldigvis har jeg ei tante med masse klær eg kunne låne.

En gang i uka parkerte kommune sin hjemmesykepleier bil i tunet, og jeg skulle byttes bandasjer og pose på.

Jeg vet ikke hva som var verst, å være 32 år og ha hjemmesykepleier, at alle naboene kunne se det, eller at det kom en eller flere fremmede personer inn i huset mitt.

Jeg synes i utgangspunktet at å treffe folk jeg ikke kjenner er vanskelig og i en så sårbar situasjon var det ekstra vanskelig.

Jeg hadde veldig vondt, og var veldig sliten, lå mye på sofaen, klarte nesten ingenting. Bare det å sitte med bordet ett helt måltid var grusomt og jeg måtte kvile etterpå. 

Skolen var ikke startet etter ferien og Ravn var fortsatt hjemme, heldigvis har Gudmund en forståelsesfull arbeidsgiver, så han fikk permisjon til å ta seg av han fram til skolen startet.

Vi fikk det til å gå rundt.

Etter en stund klarte jeg å rette meg opp når jeg gikk igjen, og av og til våget jeg meg utenfor døra.

Ett par ganger klarte jeg til og med å gå tur, selv om det var litt stress, med en pose som rullet nedover låret og ble mye fortere full når jeg var i aktivitet. 

Smerten etterpå gjorde at det ikke var verdt å gjøre hver dag.

Etter noen mnd fikk jeg satt inn en stendt istedenfor. Posen ble tatt ut og jeg trodde jeg var fri.

Men hver gang jeg var på tur, fikk jeg utrolig vondt og noen ganger tisset jeg blod etterpå.

Jeg fikk infeksjon etter infeksjon og tenkte ofte at det var bedre å ha posen.

Jeg skal ikke gå for dypt inn i det, men jeg var ikke lett å leve med alltid.

Jeg hater å være hjelpeløs.

Jeg er fortsatt ikke helt frisk, men ikke syk nok til operasjon for å fikse det helt. For det kan jo være det ikke skjer igjen, men det er ingen garanti.

Derfor skal jeg få satt inn stendt igjen, og alt jeg kan håpe på er at jeg ikke får vondt denne gangen. At jeg kan få livet mitt igjen, at jeg kan trene som jeg vil, være den mamman jeg ønsker å være, at jeg kan være den konen jeg vil være.

Bare det å kunne ligge på siden om natta, eller å orke å både jobbe og ta meg av familien, er det egentlig så mye å håpe på?