Lette lunsjmuffins.

Dette er noe av det beste jeg vet til lunsj.

Det er aller best kalde, så de passer å lage på forhånd å ha med seg i veska på jobb.

Oppskriften kan varieres i det uendelige, alt etter hva du liker å ha i en omelett til vanlig, skinke, kylling, bacon, purreløk.

Tilbehør kan også variere, poteter, brød, salat osv.

Til denne oppskriften er det lettest å bruke nonstick muffins brett, til seks store muffins.

Lette lunsjmuffins

Sett ovnen på 200 grader

1 egg per muffins

skinke

spinat

tomat i terninger

salt og pepper

Stekes i 15-20 min, midt i ovnen.

Frokost.

Jeg som mange andre sliter med å få i meg frokost. 

Jeg har lite matlyst på morgenen og føler at maten vokser i munnen på meg.

Det bedrer seg etter et par kopper kaffe og litt tid.

Derfor blir ofte lunsj frokost for meg.

Men den siste tiden har jeg funnet svaret på problemet mitt.

yoghurt, frukt og litt mandler.

Det holder meg mett lenge og er lett å få ned. 

Heldigvis liker jeg yoghurt naturell , men jeg har ofte en ss kesam vanilje for å få en rundere smak.

Av frukt kan en bruke hva som helst.

Frokost skål 

150-200g yoghurt naturell

1-2 ss Kesam Vanilje

100 g frukt

20g nøtter

eventuelt litt kanel.

When life gives you lemons, you eat II

Hjemme, omstilling, livet med urinpose på låret.

En kan trygt si at det å være 32 år, ha relativt orden på livet, to barn, full jobb, nytt hus, en god mann, enorm glede av trening og turer, så blir livet snudd på hodet når man får en urinpose på låret.

De sa det i de fleste tilfeller ikke skulle være vondt eller hemme meg i livet.

Jeg tenker at den personen aldri har opplevd dette.

For det første så er jeg overvektig, så å finne klær som skjuler at du har en urinpose på en liter er utrolig vanskelig.

Jeg bodde i vide kjoler og tights.

Heldigvis har jeg ei tante med masse klær eg kunne låne.

En gang i uka parkerte kommune sin hjemmesykepleier bil i tunet, og jeg skulle byttes bandasjer og pose på.

Jeg vet ikke hva som var verst, å være 32 år og ha hjemmesykepleier, at alle naboene kunne se det, eller at det kom en eller flere fremmede personer inn i huset mitt.

Jeg synes i utgangspunktet at å treffe folk jeg ikke kjenner er vanskelig og i en så sårbar situasjon var det ekstra vanskelig.

Jeg hadde veldig vondt, og var veldig sliten, lå mye på sofaen, klarte nesten ingenting. Bare det å sitte med bordet ett helt måltid var grusomt og jeg måtte kvile etterpå. 

Skolen var ikke startet etter ferien og Ravn var fortsatt hjemme, heldigvis har Gudmund en forståelsesfull arbeidsgiver, så han fikk permisjon til å ta seg av han fram til skolen startet.

Vi fikk det til å gå rundt.

Etter en stund klarte jeg å rette meg opp når jeg gikk igjen, og av og til våget jeg meg utenfor døra.

Ett par ganger klarte jeg til og med å gå tur, selv om det var litt stress, med en pose som rullet nedover låret og ble mye fortere full når jeg var i aktivitet. 

Smerten etterpå gjorde at det ikke var verdt å gjøre hver dag.

Etter noen mnd fikk jeg satt inn en stendt istedenfor. Posen ble tatt ut og jeg trodde jeg var fri.

Men hver gang jeg var på tur, fikk jeg utrolig vondt og noen ganger tisset jeg blod etterpå.

Jeg fikk infeksjon etter infeksjon og tenkte ofte at det var bedre å ha posen.

Jeg skal ikke gå for dypt inn i det, men jeg var ikke lett å leve med alltid.

Jeg hater å være hjelpeløs.

Jeg er fortsatt ikke helt frisk, men ikke syk nok til operasjon for å fikse det helt. For det kan jo være det ikke skjer igjen, men det er ingen garanti.

Derfor skal jeg få satt inn stendt igjen, og alt jeg kan håpe på er at jeg ikke får vondt denne gangen. At jeg kan få livet mitt igjen, at jeg kan trene som jeg vil, være den mamman jeg ønsker å være, at jeg kan være den konen jeg vil være.

Bare det å kunne ligge på siden om natta, eller å orke å både jobbe og ta meg av familien, er det egentlig så mye å håpe på?

When life gives you lemons, you eat.

Dette er blitt mottoet mitt i det siste.

2016 var ett hardt år.

Jeg begynte å blogge igjen i april, men pga at vi gjorde rekkehuset vårt klar til salgs ble det litt lagt på hylla igjen.

Jeg følte at kroppen var litt i ulage, men trodde det var pga stress, dårlig mat, lite søvn , den vanlige synderen i dagens samfunn.

Fjellturene ble sjeldnere, men klarte noe lunde å holde tritt med treninga.

I juni ble huset solgt, hurra! Vi pakket ned tingene våre, begynte smått med flyttinga.

Sommerferie, 10 dager på Mallorca, avslapping, bading og kos.

Men hele tida lå tanken på at vi hadde 5 dager på å gjøre huset klart til overtaking etter hjemreise.

Jeg følte at noe var i ulage, men skyldte på varmen.

På Gardemoen under et toalett besøk tenkte jeg, " dritt, jeg tror jeg får urinveisinfeksjon" .

Men det var eneste gangen jeg hadde symptom, så jeg glemte det igjen.

Vi var endelig innflyttet og hadde bare ett hus. Litt oppussing her og der, utpakking og å komme i orden.

Men farten og energien var ikke helt likt meg, jeg trodde det var pga at jeg var sliten, hadde hatt lite søvn og en del stress som skulle ut av kroppen.

En er jo sliten i en flytteperiode, er en ikke?

31 juli smalt det, jeg fikk så vondt i magen, konsentrert på høyre siden. Siden jeg har hatt cyster der tidligere, regnet jeg med at det var en slik som var sprukket og gav meg smerter.

En lege på legevakten mente det samme og jeg ble sendt hjem med smertestillende.

Smertene ble ikke bedre, og jeg kastet opp ett par ganger og fikk en kraftig blødning midt i syklusen min og ble bekymret og for til legen igjen.

Utelukket graviditet utenfor livmoren, spontanabort, kanskje dette var en hormonell blødning pga cysten?

Jeg følte meg crappy og kom meg ikke på jobb.

Etter ett par dager fikk jeg feber.

Panikken over feber og vaginal blødning gjorde at jeg gikk på legevakten igjen.

Jeg ble lagt inn på sykehus, men de viste ikke hva som var galt. Var det noe gynekologisk?

var det blindtarm med diffuse symptom? Jeg hadde ihvertfall en infeksjon og fikk antibiotika.

Dagen etter tok de ct av meg, men jeg følte meg bedre og gjorde meg klar til å dra hjem.

Legen kom inn i full fart, jeg så at det var noe galt.

Du har Hydronefrose, dvs at urinlederen din er tett og nyren din er i spenn. Du må til Haugesund med en gang å få satt inn ett kateter.

Ventetiden på at Gudmund skulle komme opp, enda han var på vei alt når jeg ringte føltes som en evighet, jeg følte meg helt nummen i kroppen. Jeg satt bare apatisk i en stol.

I Haugesund satte de inn ett nefrostomikateter, det blir satt inn igjennom buken og inn i nyren for å drenere ut urin. Jeg fikk en pose festet til låret.

Forvirret, sliten, i smerte og smålig deprimert.

Jeg husker veldig lite av hva som ble sagt til meg de dagene, når ingen var der gråt jeg, når sykepleierne var innom holdt jeg masken.

Etter fire dager på sykehuset fikk jeg komme hjem.

Dyviksåta

Dyviksåta er en relativt kort og lett tur.

Med unger tar det under en time fra en har parkert bilen til en er på toppen. 

Kun ett bratt parti, som igjen ikke er så langt.

Sjøl om turen ikkje er så lang, er det veldig tilfredstillende å sitte på toppen, med ustikt mot Bømlo og Siggjo og flystripa til Sørstokken.

Vi hadde en kjempe flott tur, nydelig vær, nesten sommerfølelse på toppen mens vi spiste lunsj.

Ungene var kjempe fornøyde med turen og løp hele veien ned.

Kan virkelig anbefale denne turen for alle, ikke for tungt og ikke for bratt.

Men det kan være lurt å bruke fjellstøvler, siden det er ett par våte partier der.

Ett lite tips, det ligger en geocache der oppe .